Sirkulasjon (C)

Pulsfrekvens er en viktig observasjon med tanke på pasientens sirkulasjon. Sykepleier teller pulsfrekvens, regelmessighet og pulsens karakter. Normal pulsfrekvens er ca. 65-80 slag per minutt, jevnt og regelmessig. Puls over 100 slag per minutt kalles takykardi og puls under 50 slag per minutt kalles bradykardi. Hvert hjerteslag indikerer en hjertekontraksjon, likevel resulterer ikke hver kontraksjon nødvendigvis i et pulsslag perifert. På grunn av varierende fylningstrykk (preload) i venstre ventrikkel, kan pulsslagene være ulike i styrke. Ved arytmier som atrieflimmer, ventrikulære eller supraventrikulære ekstraslag har pasienten uregelmessig puls. Svak puls kan indikere et redusert slagvolum og ejeksjonsfraksjon (andel av venstre ventrikkels endediastoliske volum i prosent, som tømmes ved hvert slag), samt økt systemisk motstand (vasokonstriksjon). Derfor er det viktig at pulsen telles manuelt, ikke bare ved hjelp av monitoreringsutstyr og den bør telles et helt minutt for å kunne vurderes godt. Vanligvis palperer man pulsen på håndvristen (arteria radialis), men den faller bort ved BT <80 mmHg, dersom pasienten er i sjokk eller det er spørsmål om hjertestans. Andre steder for palpering av puls er arteria brachalis, a. femoralis, a. carotis (faller bort ved BT <60 mmHg), a. temporalis, a. facialis, a. poplieta (knehasen), a. dorsalis pedis, a. tibialis posterior (Eikeland mfl. i Almås, 2010 s. 209).

Pulsen påvirkes blant annet av følgende faktorer: alder, kjønn, aktivitet, hormoner, smerter og angst, temperatur, blodtrykk, kvalme, fysisk trening. Pulsfrekvensen reguleres blant annet av det sympatiske og parasympatiske nervesystemet, hormon- og elektrolyttbalansen, konsentrasjon av oksygen og karbondioksyd i blodet og eventuelt innhold av legemidler eller toksiske stoffer (Jakobsen mfl. 2010).

Blodtrykk (BT) defineres som det trykket blodet øver mot karveggen og det er ikke likt i hele kretsløpet, da avstanden fra hjertet, størrelsen på blodårene og motstand i åreveggene virker inn på blodtrykket. Blodtrykket avtar på veien fra venstre ventrikkel og ut i kroppen og det er høyest i arteriene, faller kraftig i kapillærene og er nesten 0 i de store venene. Man snakker om arterietrykk, kapillærtrykk og venetrykk i karsystemet. En av årsakene til at man måler BT er å få informasjon om hjertets arbeidsbelastning. Normalt BT hos voksne defineres som mindre enn 130/85 mm Hg og dersom BT er 140/90 eller høyere, klassifiseres det som hypertensjon (Helsedirektoratet 2009).

Flere fysiske faktorer virker inn på det arterielle blodtrykket (Sand mfl. 2006): hjertets minuttvolum, perifer motstand, arterienes elastisitet, blodvolum (Eikeland mfl. i Almås 2010, s. 210). Arterielt blodtrykk øker med alderen, men et blodtrykk høyere enn 140/90 er uansett ugunstig på grunn av hjertets belastning (Jakobsen mfl. 2010). Systemisk blodtrykk måles indirekte (noninvasivt) ved hjelp av et blodtrykksapparat, mens direkte blodtrykk (invasivt) måles direkte i blodbanen ved hjelp av en arteriekran.

Huden observeres ved å se og kjenne på pasienten. Man observerer blant annet temperatur (tørr/klam, kald/varm), eventuell cyanose (blekhet og blålig farge) på leppene, rundt munnen, munnslimhinnen, konjunktiva, øreflipper og neglesenger. Hos pasienter med mørk hud vil blekhet ses som askegrå eller mer gullig brun, avhengig av fargen i utgangspunktet. Ved sjokkutvikling blir huden kald og klam som et uttrykk for nedsatt blodgjennomstrømning.

Perifer sirkulasjon undersøkes ved å observere armer og føtter, der man sammenligner hudtemperatur, symmetri, ødemer, pigmentering, sår og arrdannelse. Ved å presse fingertuppen mot pasientens negleseng undersøkes pasientens kapillære fylningstid som normalt skal skje umiddelbart, men ved redusert perifer sirkulasjon kan den være mer enn 2 sekunder.

Sentralt venetrykk (CVP) står for trykket i vena cava nær inngangen til høyre atrium, og er et uttrykk for høyre ventrikkels endediastolisk fyllingstrykk. CVP gir en pekepinn på intravaskulært volum (volum i blodbanen) og brukes oftest til å styre intravenøs væskebehandling. Normalt CVP hos en voksen person er fra 4-10 mm Hg (8-12 cm H₂O). Lavt CVP tyder på at sirkulerende blodvolum er for lavt eller synkende, for høyt CVP tyder på høyt intravaskulært volum (hypervolemi) som ved for rask eller for mye væsketilførsel (Jakobsen mfl. 2010).

EKG (elektrokardiografi) er en metode for registrering av hjertets elektriske impulser ved hjelp av elektroder plassert på brystkassen etter et spesielt system. Dette er et viktig hjelpemiddel for å identifisere hjertelidelser og for å overvåke hjerterytmen ved behov. Registrering av målingene skjer på en kurve, et elektrokardiogram som viser tiden målt i sekunder. Ved vanlig EKG måling brukes seks elektroder plassert på brystkassen, prekordiale EKG-elektroder, for diagnostisering av iskemisk hjertesykdom benyttes 12-avlednings-EKG. Metoden kan avsløre hvor i myokard iskemiskaden sitter ved å vise hjerteaktiviteten fra ulike vinkler (Jakobsen mfl. 2010).

Tolv avlednings elektorkardiogram undersøkelse

Elektrokardiogram

Venøs kateter på pasienten